Ni votter og vintre

I dag, 1. Mars 2010 er det nøyaktig ni år siden Victoria bestemte seg for å entre denne kalde verden utenfor mammas mage.

NI ÅR!!

Ni år med gleder og frustrasjoner, latter og tårer, klemmer og våte kyss.

Det er bare fire år til hun er tenåring!
Hjælpes, tida går jammen meg fort!

Hun har sterke meninger, høy klagesang, irriterende blikk og u t t r y k k og til tider særdeles spydige holdninger.

Men du, for en fantastisk jente hun er!
Så vakker!
Så forståelsesfull!
Så elskverdig...

Noen ganger kommer hun inn til meg på kjøkkenet,
ser lenge på meg,
også skakker hun litt på hue når hun bøyer seg fram og ser på meg;
"Mamma, er det noe jeg kan hjelpe deg med?"

Så rett fra hjertet...

Når Tom har sovnet på sofaen går hun ut i gangen og henter et pledd,
brer det over han og passer på at han ligger godt.

Så kjærlighetsfullt...

Når lillesøster har mistet isen sin på bakken og den er full av grus,
tenker hun seg om... mon tro hva som farer igjennom hodet hennes...
ser på lillesøster, ser på sin egen is, gir henne en klem, og rekker henne sin egen.
"Du kan få min is du..."

Så empatisk...

Så villig til å rekke en hånd ut til andre for å spre litt glede i hverdagen.

Victoria,
min lille engel.
Så glad jeg er for at Gud lånte deg til nettopp oss.

Du
som skal fostres,
ikke eies,
elskes
og ikke knekkes
på din vei mot eget voksenliv.

Du ber om trøst
og klare grenser,
faste grep
langs en snirklet
og kan hende strevsom vei.

Alenekan jeg lite gi deg,
kanskje bare dråper
til det store hav.

Men ta imot disse dråper
til den kilden du skal øse av.